YESERAB

Etter 16 år på flukt fra dikaturstaten Etiopia ankom Thehay Løren transittmottak i Oslo. Gravid, sliten, men samtidig forventningsfull fødte hun lille, vakre Yeserab i transittmottaket. Pyntet med de fineste, fargerike klærne de har, møter de oss smilende på Lotex asylmottak for enslig mødre i Bergen.

- Det var her noen bestemte vi skulle bo, forteller mamma Thehay mens datteren Yeserab,  nå fire år, stolt peker på sine hvite, fine lakksko.  Siden hun var to måneder har de tilbrakt livet i det gråhvite, slitte rekkehuset som er gjort om til asylmottak for ni enslige mødre fra ulike land.  - Noen oppholder seg her over lengre tid, mens andre forsvinner raskt til andre deler i kommunen, forteller hun.Som 16 åring flyktet Thehay fra Etipoia. – Etter at pappa ble arrestert ble stadig huset de bodde i oppsøkt av politiet. Thehay forteller om den lange, uendelige flukten. Om årsaken. Voldtekten påført av politiet. Hardt, brutalt og vanskelig å formidle. Flukten fra de nære og kjære i en ungt liv. - I Sudan jobbet jeg som hushjelp noen år for å spare penger til flukten videre. Penger til menneskesmugling. - Med Yeserabs begynnende liv i magen, reiste jeg i en overfylt pickup over en måned gjennom Saharahørkenen til Libya. 37 andre på flukt i samme pickup. Halvparten døde av vannmangel underveis. Fra Libya ble jeg fraktet i en sjark med over 200 mennesker til Italia. – Hvor mange som druknet og forsvant i havgapet er vanskelig å erindre, men det var mange. Fra Italia med tog til Norge ankom Thehay Løren transittmottak i Oslo hvor lille Yeserab så verden for første gang. - Jeg prøver å glemme disse årene, sier hun med en trist og sår stemme.

Thehay viser oss rundt på asylmottaket, som hun vasket og ryddet i timevis før vi kom. To enkle telys lyser fra et firkantet glassbord med skarpe kanter, ikke egnet for barn. Den enkle, spartanske stua hvor hun og datteren deler med de som kommer og går. - Etter fire år her er det vanskelig å knytte bånd, både for meg og Yeserab. Ta farvel, ønske andre lykke til videre på ferden mot ukjente mål, veier og stier. Yeserab knyttet sterke bånd til en liten gutt som bodde her en lengre tid. - Sorgen var så stor da han plutselig forsvant, forteller hun. Yeserab spiste ikke på flere dager, sov nesten ikke. Snakket ikke, så taus. En stille, dyp sorg.

Hun viser oss rommet på seks kvadratmeter, det eneste stedet i huset hvor det er mulig å trekke seg tilbake. Ha en privat stund. En dobbelseng, redd opp, pyntet med puter og Yeserabs lille rosa lekedukke preger rommet. Et dobbeltskap med klær og en hylle fylles med det de har av eiendeler.Thehay viser oss mappen med papirene fra Utlendingsdirektoratet. Datteren har fått innvilget oppholdstillatelse, grunnet frykt for kjønnslemlestelse ved retur til Etiopia. Den må fornyes hvert fjerde år.- Jeg har fått innvilget begrenset oppholdstillatelse som ikke gir grunnlag for permanent opphold. Begrenset opphold betyr at Thehay hvert eneste år må søke om å få bli i Norge sammen med sin lille, vakre datter. Hun har ingen rettigheter til skolegang eller arbeid. En begrenset rett til å være sammen med sin datter. ”Søkeren kan få oppholdstillatelse uten begrensninger dersom søkeren framlegger dokumentasjon på sin identitet ved søknad om fornyelse”- leser vi. En dokumentasjon hun aldri kan skaffe fra Etiopia.

- Jeg føler jeg lever som et dyr, sier hun. Kanskje det hadde vært bedre. Den kjedsommelige daglige rutinen, angsten og frykten for fremtiden preger livet hennes nå. - Etter fire år kjenner jeg ingen her. Jeg har ingen venner,  og jeg er helt uten kontakt med livet utenfor rekkehuset. Hun kjenner ikke naboene sine, ingen hilser eller slår av en prat.

Søndager ser hun fram til. Den ene dagen i uka hvor hun føler tilhørighet. – Jeg synger i kirken hver søndag, forteller hun stolt.  Sin kristne tro og den store kjærligheten til tillitsfulle Yeserab holder henne samlet.

På glassbordet i stua serverer hun oss frukt, bakst og kaffe. Reiser seg opp, går ned i sitt private lille rom. Stolt viser hun fram et krus, merket blått med reklame for Colorline.  – Jeg fikk dette av en jeg knyttet meg til på transittmottaket i Oslo den gangen Yeserab ble født, og den er bare min, sier hun. 
Uvissheten og frykten for framtiden preger dem sterkt.  Helsesøster og andre på Lotex asylmottak i Bergen har kjempet hardt for at lille Yeserab skulle få barnehageplass. Noen timer hver dag får hun leke med andre barn, stimuleres av inntrykk i samhandling med andre.

Mamma Thehay følger og henter henne daglig. Hennes daglige, korte spasertur ute i verden. – På kav bergensk forteller Yeserab, som alle andre barn, mamma hva hun opplever i barnehagen. På et språk ikke Thehay har rett til å lære. – Det er ingenting jeg ønsker meg mer – jeg må lære å snakke norsk som Yeserab, sier hun fortvilet. - Hvordan skal jeg klare å følge opp det eneste og kjæreste jeg har hvis jeg må leve med begrenset rett i livet mitt ? Måtte gud hjelpe meg, sier den sterkt troende, flotte kvinnen vi møter.
Oppbrudd er vanskelig for dem. Med smil, takknemlighet og tårer tar vi farvel på Lotex asylmottak. Yeserab vil ikke at vi skal gå. Holder oss fast i bena, kysser og klemmer oss i det vi må kjøre til flyplassen, på vei tilbake til Oslo der hun for fire år siden ble født.