OVIN OG ONAL

– Jeg orket ikke leve lenger, forteller  Pattiyaga Leelakajith Ariyarantna, men en blanding av 150 sovetabletter/antidepressiva var ikke nok. Det var om kvelden, ett års tid før hans eldste sønn, Ovin ble født. – Jeg viklet meg så langt inn i mitt eget liv. Det var så mørkt, håpløst og så stille.

Vi parkerer utenfor innkjørselen til et hvitt mursteinshus i et villaområde i Tønsberg. På trappen møter vi familien Ariyarantha, som i flere måneder hadde ventet på besøk. Smilende og imøtekommende viser de oss veien ned i den lille kjellerleiligheten som asylmottaket nå betaler for dem. Pattiyaga Leelakajith Ariyaranta  flyktet fra Sri Lanka for 15 år siden. Smuglet den lange veien til Norge. Kona Kumari Sandiya  ankom Norge fem år etter. Siden  har familien oppholdt seg i landet.

Ovin snakker bare norsk. På Byskogen skole i Tønsberg har læreren fortalt oss at han har store konsentrasjonsproblemer og har veldig vanskelig for å huske, forteller pappa Pattiyaga. Det er så vanskelig og trist når han er så sint på oss, spesielt etter han har vært på besøk hos venner. Allerede som fem-åring begynte han å sammenligne seg med andre barn. Vi kan ikke kjøpe det som klassekameratene har. Ikke nye klær, ikke nye leker. Han går i klær som vennlige mennesker gir til oss, for store eller for små. – Jeg prøver å forklare han at vi har veldig dårlig råd siden jeg ikke får lov å jobbe. Ikke sjelden sier Ovin – Jeg vil kaste deg i søppelcontainere. Du kjøper feil klær og bare dårlig mat. Jeg vil bestemme. Etterpå gråter han.

Mamma Kumari styrer økonomien i huset. Full oversikt, økonomiutdannelsen fra Sri Lanka gjør sin nytte i hennes daglige jakt etter mat på tilbud. – Jeg handler når Ovin er på skolen. Før var han med. Jeg har sluttet med det nå. Han oppsøkte fremmede mennesker og spurte om de ville kjøpe mat, klær og leker til han. Sa vi var så fattige. – Jeg ble så stresset, forteller hun. –   Urettferdig, du er en dårlig far og pappaene til de andre i klassen er mye, mye bedre enn deg. Hvorfor ble jeg ikke født hvit ? Vemodig og sårt for en far å høre. Han forteller om sin kone som blir redd, stresset og deprimert. Redd for at guttene hennes skal få følelsen av en ulykkelig barndom.

Familien Ariyaretne har fått råd om hvordan de skal håndtere sin livssituasjon overfor barna. – Vi har sluttet å være triste foran barna. Gråter ikke når barna ser det. Vi må tenke på at hver dag i livet er en gave. En gave vi kan gi til barna. Ikke nye leker, men leke med dem. Legge bekymringene bort, ikke snakke om angsten og frykten. Ikke snakke om politiet som kan komme når som helst. Før tok ofte  Ovin gråtende kofferten under armen – Jeg er norsk og ingen får sende meg ut av landet. Ovin, åtte år på vei til UDI. Det gjør ikke Ovin lenger. 

–     Ovin, åtte år, som i hele sitt barnlige liv har vokst opp på mange, ulike  asylmottak fikk i 2007 diagnosen epilepsi, forteller pappaen mens mamma Kumari med Ovins lillebror på fire år på armen serverer oss forsiktig søt tea og kjeks. Ute skinner sola. Dagen er lys og  mild, dekket av et lett snølag.  Vi sitter i kjellerstua. Et blålyst skjær av lys slippes inn gjennom det lille kjellervinduet. Gjenskinnet fra de blå møblene hvor mammaen og pappaen sitter i hver sin vevre stol. Som en virvelvind fyker lille Ovin fram og tilbake rundt i rommet, snakker ustoppelig på flytende norsk, river og rusker i lillebror, klarer ikke stoppe. Klarer ikke feste blikket. Det er vanskelig om ikke umulig å sitte stille for lille Ovin.

Ovin likte seg godt på skolen de første ukene. En ny fase i livet begynte, fylt av forventninger og nysgjerrighet. Ikke mange ukene gikk før han ble mobbet. Feil sko. Feil klær. Nysgjerrigheten avtok raskt, erstattet av mismot og sinne.-       Jeg er brun jeg, sier Ovin. Derfor er jeg fattig. De andre i klassen er hvite, de er rike de. Brun er et problem. Hvit er ikke noe problem. Alle i klassen har bil. Jeg vil at pappa skal ha bil, mamma har ikke leppestift en gang hun. De andre mammaene har det. Kjøper bare mat hun. Har ikke noe i skapet hun, pappa har ikke slips en gang han. Ikke skjorter heller sånn som pappaen til Gabriel har heller. – Når jeg blir stor skal jeg bli lege, leger er rike de og da skal pappa få bade i pengene mine, sier Ovin mens han løper rundt og rundt, tar en raskt titt på kamerautstyret, lager noen indianerrop. River og sliter i lillebror.

Hver dag går Ovin den lange veien til skolen sammen med mamma eller pappa. De andre barna blir kjørt. Bussen er for dyr. – Det første året måtte jeg bære han, han nektet å gå. Nå går han, registrerer bilmerker. Saab, Volvo, Audi, Opel. Han har lært seg alle.– Jeg har bare babyleker jeg, sånne lego som babyer har. Ikke lekebiler og playstation. Ovin vet godt hva det er. Takknemlig forteller pappa Ariyaratna om en datamaskin han fikk låne i hele tre uker i fjor sommer. – Siden jeg ikke får lov å jobbe, hjelper jeg til hvis noen i nabolaget trenger meg. Han peker på den store sølvgrå TV under det lille kjellervinduet. Tenkt at vi fikk den, bare fordi jeg hjalp Ola i hagen, smiler han stolt. Nå kan barna se på barne tv.

–      Ovin er opptatt av ferier. Skoleferier. De andre barna i klassen forteller om badestrender i Spania, på kamelryggen i Egypt, delfinene i Hellas. Alle restaurantene. Ugjenkjennbart for Ovin.

Dagen er blitt til kveld da vi skal ta farvel i Tønsberg. Det er natt for Ovin og lillebror nå.  Mamma Kumari tar varsomt fram norskbøkene som hun arbeider i hver kveld. Viser oss. Hun vil skrive bedre norsk. Vi ser hennes sirlige grammatikalske riktige håndskrift side opp og side ned. I tilfelle, sier hun. Blir vi sendt ut av Norge, møter barna våre et ukjent land. Et liv i mørket på gata, som gatebarn. 

Lettkledde i vinterkvelden står mamma og pappa  Ariyarayna på trappa til innkjørselen på gårdsplassen og tar smilende og vinkende farvel. De kan ikke huske sist de hadde besøk så lenge. Vi registrerer dem vinkende i speilet til den lange, slake svingen retter seg opp og peker mot E 18.