AHMED OG SARA

Den store, mursteinsrøde nedlagte såpefabrikken ruver i mot oss da vi møter lille, vevre Ahmed, ni år gammel, iført shorts og badesandaler i døra på Veumalléen asylmottak i utkanten av Fredrikstad. Utenfor laver den tunge snøen ned. Blikket som møter oss er usikkert og virker trett.

Med bøyd hodet geleider Ahmed oss  langsomt og stille gjennom endeløse lange gulaktige korridorer hvor murpussen flere steder løsner. En spesiell stram lukt treffer oss.  Ryggen til Ahmed er lutet. Ahmed snakker ikke. Han holder hånden sin inntil veggen hele den lange veien til døra hvor han bor sammen med familien sin.

Familien som ønsker oss varsomt velkommen er Ahmeds søster Sara, 7 år, mamma Avin med vesle Liya på armen og pappa Mohammed.

Søsknene tilhører en av de mange familiene som lever i juridisk ingenmannsland. De voksne er asylsøkere uten identitetspapirer. Familien Marad får ikke bo i Norge, og er heller ikke kastet ut av Norge ennå. Ti år er gått siden flukten fra Irak. Etter et par år i Danmark håper de fremdeles på muligheten til en framtid i Norge. Siden 2008 har familien levd i hva Mohammed kaller et ”åpnet fengsel”, uten annet å bruke tiden på enn å bekymre seg. Situasjonen sliter voldsomt, vi orker ikke, men for barnas skyld må vi holde ut, sier han.

– Barna våre har ingen rett til videreutdanning, ingen rett til annet enn akutt legehjelp. Med kun teoretisk mulighet for oppholdstillatelse, lever de langt under fattigdomsgrensen dag ut og dag inn. År etter år i uvisshet, uten tillatelse til å arbeide.    – Hadde vi kunnet reise tilbake, ville vi ha gjort det. Det går ikke. Det kan aldri bli bra, sier Mohammed ettertrykkelig. Etter å ha lært seg norsk, fikk han i 2005 jobb på en restaurant i Mysen. Etter tre år fikk han ikke lenger arbeidstillatelse, og avslag på opphold for seg og familien. – Jeg kontaktet UDI samme dag. De forsto situasjonen, men kunne ikke gjøre noe. I stedet for å arbeide, betale alt selv, bo i egen leilighet, betale skatt, må vi leve på 6000 kroner i måneden, forteller han.

I det lille rommet på asylmottaket sitter Sarah og Ahmed tett inntil mamma og pappa. Liya på syv måneder sover tilsynelatende bekymringsløst på armen til mamma.

Sarah er invitert i bursdag i dag. Jentebursdag i 2. klasse. Mamma Avin pynter henne med rosa spenner i det lange brune, vakre håret. Stolt viser hun fram en innpakket bursdagsgave med et hjemmelaget, fargerikt bursdagskort. Hver gang det banker på døra, stiger angsten og redsel for hvem det kan være, men i dag vet familien at Sarah blir hentet av en skolevenninne. En av de ytterst få gangene noen kommer til Veumaléen mottak.

– Vi har aldri besøk av noen, forteller mamma Avin med en sår, trist og stille stemme. Vi har heller ikke kontakt med andre her på mottaket, det er så mange bånd som har blitt brutt hvisker hun mens hun unnskyldende tørker stille tårer fra et så trist, så trist ansikt. Ingen hulking, bare stille gråt.

Til byen reiser hun aldri. – Det er vanskelig å ta med barna til noe jeg ikke kan gi dem. Jeg vet de har ønsker som andre barn, noe jeg ikke kan gi dem. Utilstrekkeligheten hos familien Marad er til å ta og føle på.

Sarah kommer blid og fornøyd fra bursdagen. Ivrig forteller hun at hun klarte en bursdagslek og var aller, aller først. Hennes glede blir imidlertid brutt av den stille, såre stemningen i rommet. Samtalene ….. om bursdager. Både hun og Ahmed har bursdag om sommeren. I juni. Med hviskende stemme forteller Ahmed at han har vært i bursdag noen ganger. Selv har han en gang hatt et eget bursdagselskap. I fjor. – Jeg hadde invitert alle guttene i klassen. Det kom to.

Fra en liten mørkebrun kommodeskuff plassert i hjørnet henter Sarah stolt en liten bok, en fargeleggingsbok hun fikk i julegave av en klassevenninne. Den fineste gaven hun har fått – Jeg liker så godt å fargelegge, sier hun og viser oss ivrig hver eneste side i boka.  Hennes høyeste ønske er å få en fargeleggingsbok til – Da kan jeg fargelegge mye da, smiler Sarah.

Ahmed  har ingen ønsker. Alle guttene i klassen har dataspill og mobiltelefon, men jeg vet at jeg ikke kan få det, sier han og ser usikkert på mammaen sin. Vi skjønner at Ahmed er gammel nok til å forstå.

– Jeg er aldri glad, sier han. Ahmed har vært glad før. Da pappa hadde jobb var alt mye bedre. Den gangen Ahmed fikk leker og kunne leke sammen med de andre barna. Den gangen Ahmed var glad.

Ahmed forteller selv at han gråter mye. Han forteller læreren sin om at han er redd når han ser politiet. På mottaket er det vanskelig å sove. Mange ukjente lyder og stemmer holder han og familien våken. - Hvis det banker på døra, tror jeg det er politiet som kommer og henter oss. Henter oss og sender oss tilbake til Irak. Et land som for han og Sarah er totalt fremmed. Et land han aldri har vært i, et land han ikke har kjennskap til.  – Sarah og jeg er norske, sier han. Vi snakker bedre norsk enn kurdisk.

Det enkle, ovale, lille bordet vi sitter rundt er dekket av frukt og kjeks. Penger fra mottaket mammaen fikk til vi skulle komme. Da vi reiser oss for å ta farvel, står det samme fruktfatet på bordet. Dekket med like mye. Urørt.
-Vi håper på et mirakel, men kan ikke gjøre annet enn å vente, sier pappa Mohammed mens vi pakker sammen. Ahmed stikker sine bare føtter inn i sine lyseblå badesandaler, klar til å geleide oss ut. Med tunge skritt, like lutet i ryggen holder han den spinkle hånden inntil veggen gjennom korridorene, nedover  trappene. Flere beboere på Veumaléen asylmottak har våknet til en ny dag. Ukjente lyder, lukter og farger møter oss i det vi ettertenksomt forlater familien Marad i den nedlagte såpefabrikken utenfor allfarvei i byen Fredrikstad.