Etter 16 år på flukt
fra dikaturstaten Etiopia ankom Thehay Løren transittmottak i Oslo. Gravid, sliten, men samtidig
forventningsfull fødte hun lille, vakre Yeserab i transittmottaket. Pyntet med
de fineste, fargerike klærne de har, møter de oss smilende på Lotex asylmottak
for enslig mødre i Bergen.
- Det var her noen bestemte vi skulle bo, forteller mamma
Thehay mens datteren Yeserab, nå fire
år, stolt peker på sine hvite, fine lakksko. Siden hun var to måneder har de tilbrakt livet i det gråhvite,
slitte rekkehuset som er gjort om til asylmottak for ni enslige mødre fra ulike
land. - Noen oppholder seg her
over lengre tid, mens andre forsvinner raskt til andre deler i kommunen,
forteller hun.Som 16 åring flyktet Thehay fra Etipoia. – Etter at pappa
ble arrestert ble stadig huset de bodde i oppsøkt av politiet. Thehay forteller
om den lange, uendelige flukten. Om årsaken. Voldtekten påført av politiet. Hardt,
brutalt og vanskelig å formidle. Flukten fra de nære og kjære i en ungt liv. - I Sudan
jobbet jeg som hushjelp noen år for å spare penger til flukten videre. Penger
til menneskesmugling. - Med Yeserabs begynnende liv i magen, reiste jeg i en
overfylt pickup over en måned gjennom Saharahørkenen til Libya. 37 andre på
flukt i samme pickup. Halvparten døde av vannmangel underveis. Fra Libya ble
jeg fraktet i en sjark med over 200 mennesker til Italia. – Hvor mange som
druknet og forsvant i havgapet er vanskelig å erindre, men det var mange. Fra
Italia med tog til Norge ankom Thehay Løren transittmottak i Oslo hvor lille
Yeserab så verden for første gang. - Jeg prøver å glemme disse årene, sier hun
med en trist og sår stemme.
Thehay viser oss rundt på asylmottaket, som hun vasket og
ryddet i timevis før vi kom. To enkle telys lyser fra et firkantet glassbord
med skarpe kanter, ikke egnet for barn. Den enkle, spartanske stua hvor hun og
datteren deler med de som kommer og går. - Etter fire år her er det vanskelig
å knytte bånd, både for meg og Yeserab. Ta farvel, ønske andre lykke til videre
på ferden mot ukjente mål, veier og stier. Yeserab knyttet sterke bånd til en liten gutt som bodde her en lengre tid. - Sorgen var så stor da han plutselig
forsvant, forteller hun. Yeserab spiste ikke på flere dager, sov nesten ikke.
Snakket ikke, så taus. En stille, dyp sorg.
Hun viser oss rommet på seks kvadratmeter, det eneste stedet
i huset hvor det er mulig å trekke seg tilbake. Ha en privat stund. En
dobbelseng, redd opp, pyntet med puter og Yeserabs lille rosa lekedukke preger
rommet. Et dobbeltskap med klær og en hylle fylles med det de har av eiendeler.Thehay viser oss mappen med papirene fra
Utlendingsdirektoratet. Datteren har fått innvilget oppholdstillatelse, grunnet
frykt for kjønnslemlestelse ved retur til Etiopia. Den må fornyes hvert fjerde
år.- Jeg har fått innvilget begrenset oppholdstillatelse som
ikke gir grunnlag for permanent opphold. Begrenset opphold betyr at Thehay
hvert eneste år må søke om å få bli i Norge sammen med sin lille, vakre datter.
Hun har ingen rettigheter til skolegang eller arbeid. En begrenset rett til å
være sammen med sin datter. ”Søkeren kan få oppholdstillatelse uten
begrensninger dersom søkeren framlegger dokumentasjon på sin identitet ved
søknad om fornyelse”- leser vi. En dokumentasjon hun aldri kan skaffe fra
Etiopia.
- Jeg føler jeg lever som et dyr, sier hun. Kanskje det
hadde vært bedre. Den kjedsommelige daglige rutinen, angsten og frykten for fremtiden
preger livet hennes nå. - Etter fire år kjenner jeg ingen her. Jeg har ingen
venner, og jeg er helt uten
kontakt med livet utenfor rekkehuset. Hun kjenner ikke naboene sine, ingen
hilser eller slår av en prat.
Søndager ser hun fram til. Den ene dagen i uka hvor hun
føler tilhørighet. – Jeg synger i kirken hver søndag, forteller hun stolt. Sin kristne tro og den store
kjærligheten til tillitsfulle Yeserab holder henne samlet.
På glassbordet i stua serverer hun oss frukt, bakst og
kaffe. Reiser seg opp, går ned i sitt private lille rom. Stolt viser hun fram
et krus, merket blått med reklame for Colorline. – Jeg fikk dette av en jeg knyttet meg til på
transittmottaket i Oslo den gangen Yeserab ble født, og den er bare min, sier hun.
Uvissheten og frykten for framtiden preger dem sterkt. Helsesøster og andre på Lotex
asylmottak i Bergen har kjempet hardt for at lille Yeserab skulle få
barnehageplass. Noen timer hver dag får hun leke med andre barn, stimuleres av
inntrykk i samhandling med andre.
Mamma Thehay følger og henter henne daglig. Hennes daglige,
korte spasertur ute i verden. – På kav bergensk forteller Yeserab, som alle
andre barn, mamma hva hun opplever i barnehagen. På et språk ikke Thehay har
rett til å lære. – Det er ingenting jeg ønsker meg mer – jeg må lære å snakke
norsk som Yeserab, sier hun fortvilet. - Hvordan skal jeg klare å følge opp det
eneste og kjæreste jeg har hvis jeg må leve med begrenset rett i livet mitt ? Måtte
gud hjelpe meg, sier den sterkt troende, flotte kvinnen vi møter.
Oppbrudd er vanskelig for dem. Med smil, takknemlighet og
tårer tar vi farvel på Lotex asylmottak. Yeserab vil ikke at vi skal gå. Holder
oss fast i bena, kysser og klemmer oss i det vi må kjøre til flyplassen, på vei
tilbake til Oslo der hun for fire år siden ble født.
– Jeg orket ikke leve lenger, forteller Pattiyaga Leelakajith Ariyarantna, men
en blanding av 150 sovetabletter/antidepressiva var ikke nok. Det var om
kvelden, ett års tid før hans eldste sønn, Ovin ble født. – Jeg viklet meg så
langt inn i mitt eget liv. Det var så mørkt, håpløst og så stille.
Vi parkerer utenfor innkjørselen til et hvitt mursteinshus i
et villaområde i Tønsberg. På trappen møter vi familien Ariyarantha, som i
flere måneder hadde ventet på besøk. Smilende og imøtekommende viser de oss
veien ned i den lille kjellerleiligheten som asylmottaket nå betaler for dem. Pattiyaga Leelakajith Ariyaranta flyktet fra Sri Lanka for 15 år siden. Smuglet den lange
veien til Norge. Kona Kumari Sandiya
ankom Norge fem år etter. Siden har familien oppholdt seg i landet.
Ovin snakker bare norsk. På Byskogen skole i Tønsberg har
læreren fortalt oss at han har store konsentrasjonsproblemer og har veldig
vanskelig for å huske, forteller pappa Pattiyaga. Det er så vanskelig og trist
når han er så sint på oss, spesielt etter han har vært på besøk hos venner.
Allerede som fem-åring begynte han å sammenligne seg med andre barn. Vi kan
ikke kjøpe det som klassekameratene har. Ikke nye klær, ikke nye leker. Han går
i klær som vennlige mennesker gir til oss, for store eller for små. – Jeg
prøver å forklare han at vi har veldig dårlig råd siden jeg ikke får lov å
jobbe. Ikke sjelden sier Ovin –
Jeg vil kaste deg i søppelcontainere. Du kjøper feil klær og bare dårlig mat. Jeg vil bestemme. Etterpå gråter
han.
Mamma Kumari styrer økonomien i huset. Full oversikt,
økonomiutdannelsen fra Sri Lanka gjør sin nytte i hennes daglige jakt etter mat
på tilbud. – Jeg handler når Ovin er på skolen. Før var han med. Jeg har
sluttet med det nå. Han oppsøkte fremmede mennesker og spurte om de ville kjøpe
mat, klær og leker til han. Sa vi var så fattige. – Jeg ble så stresset,
forteller hun. – Urettferdig, du er en dårlig far og pappaene
til de andre i klassen er mye, mye bedre enn deg. Hvorfor ble jeg ikke født
hvit ? Vemodig og sårt for en far
å høre. Han forteller om sin kone som blir redd, stresset og deprimert. Redd
for at guttene hennes skal få følelsen av en ulykkelig barndom.
Familien Ariyaretne har fått råd om hvordan de skal håndtere
sin livssituasjon overfor barna. – Vi har sluttet å være triste foran barna.
Gråter ikke når barna ser det. Vi må tenke på at hver dag i livet er en gave.
En gave vi kan gi til barna. Ikke nye leker, men leke med dem. Legge
bekymringene bort, ikke snakke om angsten og frykten. Ikke snakke om politiet som
kan komme når som helst. Før tok ofte
Ovin gråtende kofferten under armen – Jeg er norsk og ingen får sende
meg ut av landet. Ovin, åtte år på vei til UDI. Det gjør ikke Ovin lenger.
– Ovin, åtte år, som i hele sitt barnlige liv har
vokst opp på mange, ulike asylmottak
fikk i 2007 diagnosen epilepsi, forteller pappaen mens mamma Kumari med Ovins lillebror
på fire år på armen serverer oss forsiktig søt tea og kjeks. Ute skinner sola.
Dagen er lys og mild, dekket av et
lett snølag. Vi sitter i
kjellerstua. Et blålyst skjær av lys slippes inn gjennom det lille
kjellervinduet. Gjenskinnet fra de blå møblene hvor mammaen og pappaen sitter i
hver sin vevre stol. Som en virvelvind fyker lille Ovin fram og tilbake rundt i rommet, snakker
ustoppelig på flytende norsk, river og rusker i lillebror, klarer ikke stoppe.
Klarer ikke feste blikket. Det er vanskelig om ikke umulig å sitte stille for
lille Ovin.
Ovin likte seg godt på skolen de første ukene. En ny fase i
livet begynte, fylt av forventninger og nysgjerrighet. Ikke mange ukene gikk
før han ble mobbet. Feil sko. Feil klær. Nysgjerrigheten avtok raskt, erstattet
av mismot og sinne.-
Jeg er brun jeg, sier Ovin. Derfor er jeg
fattig. De andre i klassen er hvite, de er rike de. Brun er et problem. Hvit er
ikke noe problem. Alle i klassen har bil. Jeg vil at pappa skal ha bil, mamma
har ikke leppestift en gang hun. De andre mammaene har det. Kjøper bare mat
hun. Har ikke noe i skapet hun, pappa har ikke slips en gang han. Ikke skjorter
heller sånn som pappaen til Gabriel har heller. – Når jeg blir stor skal jeg
bli lege, leger er rike de og da skal pappa få bade i pengene mine, sier Ovin
mens han løper rundt og rundt, tar en raskt titt på kamerautstyret, lager noen
indianerrop. River og sliter i lillebror.
Hver dag går Ovin den lange veien til skolen sammen med
mamma eller pappa. De andre barna blir kjørt. Bussen er for dyr. – Det første
året måtte jeg bære han, han nektet å gå. Nå går han, registrerer bilmerker.
Saab, Volvo, Audi, Opel. Han har lært seg alle.– Jeg har bare babyleker jeg, sånne lego som babyer har.
Ikke lekebiler og playstation. Ovin
vet godt hva det er. Takknemlig forteller pappa Ariyaratna om en datamaskin han
fikk låne i hele tre uker i fjor sommer. – Siden jeg ikke får lov å jobbe,
hjelper jeg til hvis noen i nabolaget trenger meg. Han peker på den store
sølvgrå TV under det lille kjellervinduet. Tenkt at vi fikk den, bare fordi jeg
hjalp Ola i hagen, smiler han stolt. Nå kan barna se på barne tv.
– Ovin er opptatt av ferier. Skoleferier. De andre
barna i klassen forteller om badestrender i Spania, på kamelryggen i Egypt, delfinene
i Hellas. Alle restaurantene. Ugjenkjennbart for Ovin.
Dagen er blitt til kveld da vi skal ta farvel i Tønsberg. Det er natt for Ovin og lillebror nå. Mamma Kumari tar varsomt fram norskbøkene som hun arbeider i hver kveld. Viser oss. Hun vil skrive bedre norsk. Vi ser hennes sirlige grammatikalske riktige håndskrift side opp og side ned. I tilfelle, sier hun. Blir vi sendt ut av Norge, møter barna våre et ukjent land. Et liv i mørket på gata, som gatebarn.
Lettkledde i vinterkvelden står mamma og pappa Ariyarayna på trappa til innkjørselen
på gårdsplassen og tar smilende og vinkende farvel. De kan ikke huske sist de
hadde besøk så lenge. Vi registrerer dem vinkende i speilet til den lange,
slake svingen retter seg opp og peker mot E 18.
