NATHAN

Bak døra i det nedslitte asylmottaket i Bergen stikker et mørkt, blidt lite hode fram. Nathan på syv år har gjemt seg, ikke av sjenanse, men glad og nysgjerrig på hvem som kommer denne gangen.

-Jeg har ofte besøk, smiler lille Nathan og viser oss rakst en liten skoletavle i hjørnet i den nedslitte boligen som er gjort så koselig som mulig i Ytre Arna. Stolt  skriver førsteklassingen dagens bokstav, både små og store: Rr-Rr - Ronaldo. Rooney.  Det lille sjarmtrollet snakker kav bergensk, holder med Brann og spiller fotball med Arna-Bjørnar.-Nathan snakker norsk, spiser norsk mat, risengrynsgrøt er en stor favoritt. Med kanel og sukker. Han har bare norske venner. Nathan er norsk og har aldri vært i andre land, sier pappa Asfaw Eshete.

Ti år er gått siden familien flyktet fra diktaturstaten Etiopia, det voldelige regime på Afrikas horn. Ti år med håp om en framtid i Norge. For syv år siden kom lille Nathan til verden. Da bodde den lille familien på tre i fredelige Kvinnherad hvor pappa Asfaw jobbet i et fiskeslakteri.

Familien flyttet til Bergen, leide egen leilighet, jobbet begge to, tjente egne penger.  - Vi har betalt vår skatt i ti år, forteller Asfaw. - Vi mistet den lille tryggheten vi hadde, sier mamma Zinash etter de mistet arbeidstillatelsen i fjor. Vi sitter her og ser folk gå til og fra arbeidet og vet ikke hva vi skal gjøre, sier hun med en svak stemme fra den gamle tunge, mørkegrønne skinnsofaen. Nå må de leve av 150 kroner dagen fratatt alle muligheter til å jobbe selv.

På veggene henger bilder av Nathan og tegninger han har laget. Et bibelvers gjentas to ganger i samme bilde - Kom til meg alle som sliter og har tungt å bera, eg vil gi dykk kvile.Hvile. De kan ikke hvile – vårt verste mareritt er at vi blir hentet av politiet om natten sier, Asfaw. Frykten er konstant. Svaret er kontant. Den sterke mannen setter et mørkt blikk i oss - Vi kan ikke dra tilbake, det er for farlig. 200 medlemmer av den etniske gruppen Asfaw deltok i er arrestert. Torturert. Nathan lytter, men vil ikke snakke om det. - Jeg liker ikke å snakke om det.

Store, brune øyne lyser opp i det nok et besøk denne regnværstunge lørdagen i Ytre Arna ankommer asylmottaket. Bestevennen Askild og hans mamma Aina kommer. Guttene lekeslåss, ruller rundt i sengen, på gulvet, klemmer og koser med hverandre slik bestevenner gjør.

Aina forteller - For tre måneder siden ante jeg ikke at Nathan, min sønns gode venn, ikke hadde lovlig opphold i Norge. Jeg trodde at når barn blir født i Norge og tilbringer seks år her, så vil barnet ha opparbeidet seg rettigheter. – Der tok jeg feil. Fryktelig feil. Nathan som aldri har vært utenfor Norges grenser, skal nå sendes til et land han aldri har vært i. Diktaturstaten Etiopia. - Da jeg fikk  vite dette, bestemte jeg meg for at jeg skulle gjøre alt for å forhindre denne utsendelsen. Bakgrunnen for dette var følelsen av at dette var svært så feil. Umenneskelig rett og slett. Skille bestevenner fra hverandre. Frata Nathan alt han har av venner, bekjente, nettverk, trygghet, språk, skolegang, kultur og tilhørighet.  Frata Nathan alt han kjenner og sendes til en diktaturstat?

 Hjemme er Nathan et hyppig tema hos oss forteller hun med sitt sterke engasjement videre  - For noen uker siden lå Askild og jeg og pratet da han skulle legge seg. – Jeg tenker på Nathan, sa han. Tenker på at jeg kanskje aldri skal få se han igjen. Hvorfor må han dra hvis ikke foreldre hans vil det ? Hvem er det som bestemmer at de må dra ? Kan noen bestemme at vi må flytte til Spania ? Hva skal Nathan gjøre når de ikke snakker bergensk i Etiopia ? Etter dette sier ofte Askild når jeg skal legge han – Kan vi ha Nathankosetid ? Spørsmålene om ikke Nathan kan være med til Svanøy i sommer og når dette er ferdig.- Når min sønn har alle disse spørsmålene og denne frykten for å miste sin beste venn, kan en bare ane hvordan Nathan selv har det. Det er Nathans liv som står på spill.

Aina har skrevet leserinnlegg, arrangert fakkeltog. Skrevet brev til bystyret, statsministeren og holdt appeller på politiske møter. Fått lokalsamfunnet til å engasjere seg og møter stor vilje og forståelse for Nathan og hans familie.- Jeg blir motivert av både medgang og motgang. Overbevist om at dette ska gå bra. Nathan er jo helt uskyldig i denne saken, sier hun i det hun må løsrive Askild fra hans bestevenn for denne gangen.

På den gruslagte veien utenfor asylmottaket, ikledd sin signerte fotballdrakt fra den store fotballhelten Erik Mjelde i Brann, dribler Nathan oss trill rundt i vårt forsøk på å være medspillere. Ikke mulig det, med en slik ballfølelse til en seks år gammel gutt.

Da vi forlater asylmottaket i Ytre Arna, kommer en eldre dame forbi. Har dere vært hos Nathan? – Det er en fantastisk gutt. Alle her i nabolaget ber for at familien skal få bli, sier hun.

Siden vi besøkte Nathan, fikk han og familien, bare timer før en mulig utkastelse, svar på omgjøringsvedtaket. Iverksettelsen ble utsatt til saken hadde fått ny behandling. 

Den 3. mai fikk Nathan og familien avslag på den nye behandlingen med begrunnelse at Nathans tilknytning til riket ikke er sterk nok. "Det er ingenting som står i veien for at familien sammen kan få et godt liv i Etiopia", mener UNE. Familiens advokat Jon Ole Martinsen fra NOAS har nettopp vært på tjenestereise i Etiopia, og har snakket med en rekke kilder både i opposisjon og posisjon. Han er ikke i tvil om at en retur vil få meget alvorlige konsekvenser for Nathans far, som tilhører den ulovlige opposisjonen i landet.