YESERAB

Etter 16 år på flukt fra dikaturstaten Etiopia ankom Thehay Løren transittmottak i Oslo. Gravid, sliten, men samtidig forventningsfull fødte hun lille, vakre Yeserab i transittmottaket. Pyntet med de fineste, fargerike klærne de har, møter de oss smilende på Lotex asylmottak for enslig mødre i Bergen.

- Det var her noen bestemte vi skulle bo, forteller mamma Thehay mens datteren Yeserab,  nå fire år, stolt peker på sine hvite, fine lakksko.  Siden hun var to måneder har de tilbrakt livet i det gråhvite, slitte rekkehuset som er gjort om til asylmottak for ni enslige mødre fra ulike land.  - Noen oppholder seg her over lengre tid, mens andre forsvinner raskt til andre deler i kommunen, forteller hun.Som 16 åring flyktet Thehay fra Etipoia. – Etter at pappa ble arrestert ble stadig huset de bodde i oppsøkt av politiet. Thehay forteller om den lange, uendelige flukten. Om årsaken. Voldtekten påført av politiet. Hardt, brutalt og vanskelig å formidle. Flukten fra de nære og kjære i en ungt liv. - I Sudan jobbet jeg som hushjelp noen år for å spare penger til flukten videre. Penger til menneskesmugling. - Med Yeserabs begynnende liv i magen, reiste jeg i en overfylt pickup over en måned gjennom Saharahørkenen til Libya. 37 andre på flukt i samme pickup. Halvparten døde av vannmangel underveis. Fra Libya ble jeg fraktet i en sjark med over 200 mennesker til Italia. – Hvor mange som druknet og forsvant i havgapet er vanskelig å erindre, men det var mange. Fra Italia med tog til Norge ankom Thehay Løren transittmottak i Oslo hvor lille Yeserab så verden for første gang. - Jeg prøver å glemme disse årene, sier hun med en trist og sår stemme.

Thehay viser oss rundt på asylmottaket, som hun vasket og ryddet i timevis før vi kom. To enkle telys lyser fra et firkantet glassbord med skarpe kanter, ikke egnet for barn. Den enkle, spartanske stua hvor hun og datteren deler med de som kommer og går. - Etter fire år her er det vanskelig å knytte bånd, både for meg og Yeserab. Ta farvel, ønske andre lykke til videre på ferden mot ukjente mål, veier og stier. Yeserab knyttet sterke bånd til en liten gutt som bodde her en lengre tid. - Sorgen var så stor da han plutselig forsvant, forteller hun. Yeserab spiste ikke på flere dager, sov nesten ikke. Snakket ikke, så taus. En stille, dyp sorg.

Hun viser oss rommet på seks kvadratmeter, det eneste stedet i huset hvor det er mulig å trekke seg tilbake. Ha en privat stund. En dobbelseng, redd opp, pyntet med puter og Yeserabs lille rosa lekedukke preger rommet. Et dobbeltskap med klær og en hylle fylles med det de har av eiendeler.Thehay viser oss mappen med papirene fra Utlendingsdirektoratet. Datteren har fått innvilget oppholdstillatelse, grunnet frykt for kjønnslemlestelse ved retur til Etiopia. Den må fornyes hvert fjerde år.- Jeg har fått innvilget begrenset oppholdstillatelse som ikke gir grunnlag for permanent opphold. Begrenset opphold betyr at Thehay hvert eneste år må søke om å få bli i Norge sammen med sin lille, vakre datter. Hun har ingen rettigheter til skolegang eller arbeid. En begrenset rett til å være sammen med sin datter. ”Søkeren kan få oppholdstillatelse uten begrensninger dersom søkeren framlegger dokumentasjon på sin identitet ved søknad om fornyelse”- leser vi. En dokumentasjon hun aldri kan skaffe fra Etiopia.

- Jeg føler jeg lever som et dyr, sier hun. Kanskje det hadde vært bedre. Den kjedsommelige daglige rutinen, angsten og frykten for fremtiden preger livet hennes nå. - Etter fire år kjenner jeg ingen her. Jeg har ingen venner,  og jeg er helt uten kontakt med livet utenfor rekkehuset. Hun kjenner ikke naboene sine, ingen hilser eller slår av en prat.

Søndager ser hun fram til. Den ene dagen i uka hvor hun føler tilhørighet. – Jeg synger i kirken hver søndag, forteller hun stolt.  Sin kristne tro og den store kjærligheten til tillitsfulle Yeserab holder henne samlet.

På glassbordet i stua serverer hun oss frukt, bakst og kaffe. Reiser seg opp, går ned i sitt private lille rom. Stolt viser hun fram et krus, merket blått med reklame for Colorline.  – Jeg fikk dette av en jeg knyttet meg til på transittmottaket i Oslo den gangen Yeserab ble født, og den er bare min, sier hun. 
Uvissheten og frykten for framtiden preger dem sterkt.  Helsesøster og andre på Lotex asylmottak i Bergen har kjempet hardt for at lille Yeserab skulle få barnehageplass. Noen timer hver dag får hun leke med andre barn, stimuleres av inntrykk i samhandling med andre.

Mamma Thehay følger og henter henne daglig. Hennes daglige, korte spasertur ute i verden. – På kav bergensk forteller Yeserab, som alle andre barn, mamma hva hun opplever i barnehagen. På et språk ikke Thehay har rett til å lære. – Det er ingenting jeg ønsker meg mer – jeg må lære å snakke norsk som Yeserab, sier hun fortvilet. - Hvordan skal jeg klare å følge opp det eneste og kjæreste jeg har hvis jeg må leve med begrenset rett i livet mitt ? Måtte gud hjelpe meg, sier den sterkt troende, flotte kvinnen vi møter.
Oppbrudd er vanskelig for dem. Med smil, takknemlighet og tårer tar vi farvel på Lotex asylmottak. Yeserab vil ikke at vi skal gå. Holder oss fast i bena, kysser og klemmer oss i det vi må kjøre til flyplassen, på vei tilbake til Oslo der hun for fire år siden ble født.

OVIN OG ONAL

– Jeg orket ikke leve lenger, forteller  Pattiyaga Leelakajith Ariyarantna, men en blanding av 150 sovetabletter/antidepressiva var ikke nok. Det var om kvelden, ett års tid før hans eldste sønn, Ovin ble født. – Jeg viklet meg så langt inn i mitt eget liv. Det var så mørkt, håpløst og så stille.

Vi parkerer utenfor innkjørselen til et hvitt mursteinshus i et villaområde i Tønsberg. På trappen møter vi familien Ariyarantha, som i flere måneder hadde ventet på besøk. Smilende og imøtekommende viser de oss veien ned i den lille kjellerleiligheten som asylmottaket nå betaler for dem. Pattiyaga Leelakajith Ariyaranta  flyktet fra Sri Lanka for 15 år siden. Smuglet den lange veien til Norge. Kona Kumari Sandiya  ankom Norge fem år etter. Siden  har familien oppholdt seg i landet.

Ovin snakker bare norsk. På Byskogen skole i Tønsberg har læreren fortalt oss at han har store konsentrasjonsproblemer og har veldig vanskelig for å huske, forteller pappa Pattiyaga. Det er så vanskelig og trist når han er så sint på oss, spesielt etter han har vært på besøk hos venner. Allerede som fem-åring begynte han å sammenligne seg med andre barn. Vi kan ikke kjøpe det som klassekameratene har. Ikke nye klær, ikke nye leker. Han går i klær som vennlige mennesker gir til oss, for store eller for små. – Jeg prøver å forklare han at vi har veldig dårlig råd siden jeg ikke får lov å jobbe. Ikke sjelden sier Ovin – Jeg vil kaste deg i søppelcontainere. Du kjøper feil klær og bare dårlig mat. Jeg vil bestemme. Etterpå gråter han.

Mamma Kumari styrer økonomien i huset. Full oversikt, økonomiutdannelsen fra Sri Lanka gjør sin nytte i hennes daglige jakt etter mat på tilbud. – Jeg handler når Ovin er på skolen. Før var han med. Jeg har sluttet med det nå. Han oppsøkte fremmede mennesker og spurte om de ville kjøpe mat, klær og leker til han. Sa vi var så fattige. – Jeg ble så stresset, forteller hun. –   Urettferdig, du er en dårlig far og pappaene til de andre i klassen er mye, mye bedre enn deg. Hvorfor ble jeg ikke født hvit ? Vemodig og sårt for en far å høre. Han forteller om sin kone som blir redd, stresset og deprimert. Redd for at guttene hennes skal få følelsen av en ulykkelig barndom.

Familien Ariyaretne har fått råd om hvordan de skal håndtere sin livssituasjon overfor barna. – Vi har sluttet å være triste foran barna. Gråter ikke når barna ser det. Vi må tenke på at hver dag i livet er en gave. En gave vi kan gi til barna. Ikke nye leker, men leke med dem. Legge bekymringene bort, ikke snakke om angsten og frykten. Ikke snakke om politiet som kan komme når som helst. Før tok ofte  Ovin gråtende kofferten under armen – Jeg er norsk og ingen får sende meg ut av landet. Ovin, åtte år på vei til UDI. Det gjør ikke Ovin lenger. 

–     Ovin, åtte år, som i hele sitt barnlige liv har vokst opp på mange, ulike  asylmottak fikk i 2007 diagnosen epilepsi, forteller pappaen mens mamma Kumari med Ovins lillebror på fire år på armen serverer oss forsiktig søt tea og kjeks. Ute skinner sola. Dagen er lys og  mild, dekket av et lett snølag.  Vi sitter i kjellerstua. Et blålyst skjær av lys slippes inn gjennom det lille kjellervinduet. Gjenskinnet fra de blå møblene hvor mammaen og pappaen sitter i hver sin vevre stol. Som en virvelvind fyker lille Ovin fram og tilbake rundt i rommet, snakker ustoppelig på flytende norsk, river og rusker i lillebror, klarer ikke stoppe. Klarer ikke feste blikket. Det er vanskelig om ikke umulig å sitte stille for lille Ovin.

Ovin likte seg godt på skolen de første ukene. En ny fase i livet begynte, fylt av forventninger og nysgjerrighet. Ikke mange ukene gikk før han ble mobbet. Feil sko. Feil klær. Nysgjerrigheten avtok raskt, erstattet av mismot og sinne.-       Jeg er brun jeg, sier Ovin. Derfor er jeg fattig. De andre i klassen er hvite, de er rike de. Brun er et problem. Hvit er ikke noe problem. Alle i klassen har bil. Jeg vil at pappa skal ha bil, mamma har ikke leppestift en gang hun. De andre mammaene har det. Kjøper bare mat hun. Har ikke noe i skapet hun, pappa har ikke slips en gang han. Ikke skjorter heller sånn som pappaen til Gabriel har heller. – Når jeg blir stor skal jeg bli lege, leger er rike de og da skal pappa få bade i pengene mine, sier Ovin mens han løper rundt og rundt, tar en raskt titt på kamerautstyret, lager noen indianerrop. River og sliter i lillebror.

Hver dag går Ovin den lange veien til skolen sammen med mamma eller pappa. De andre barna blir kjørt. Bussen er for dyr. – Det første året måtte jeg bære han, han nektet å gå. Nå går han, registrerer bilmerker. Saab, Volvo, Audi, Opel. Han har lært seg alle.– Jeg har bare babyleker jeg, sånne lego som babyer har. Ikke lekebiler og playstation. Ovin vet godt hva det er. Takknemlig forteller pappa Ariyaratna om en datamaskin han fikk låne i hele tre uker i fjor sommer. – Siden jeg ikke får lov å jobbe, hjelper jeg til hvis noen i nabolaget trenger meg. Han peker på den store sølvgrå TV under det lille kjellervinduet. Tenkt at vi fikk den, bare fordi jeg hjalp Ola i hagen, smiler han stolt. Nå kan barna se på barne tv.

–      Ovin er opptatt av ferier. Skoleferier. De andre barna i klassen forteller om badestrender i Spania, på kamelryggen i Egypt, delfinene i Hellas. Alle restaurantene. Ugjenkjennbart for Ovin.

Dagen er blitt til kveld da vi skal ta farvel i Tønsberg. Det er natt for Ovin og lillebror nå.  Mamma Kumari tar varsomt fram norskbøkene som hun arbeider i hver kveld. Viser oss. Hun vil skrive bedre norsk. Vi ser hennes sirlige grammatikalske riktige håndskrift side opp og side ned. I tilfelle, sier hun. Blir vi sendt ut av Norge, møter barna våre et ukjent land. Et liv i mørket på gata, som gatebarn. 

Lettkledde i vinterkvelden står mamma og pappa  Ariyarayna på trappa til innkjørselen på gårdsplassen og tar smilende og vinkende farvel. De kan ikke huske sist de hadde besøk så lenge. Vi registrerer dem vinkende i speilet til den lange, slake svingen retter seg opp og peker mot E 18.

AHMED OG SARA

Den store, mursteinsrøde nedlagte såpefabrikken ruver i mot oss da vi møter lille, vevre Ahmed, ni år gammel, iført shorts og badesandaler i døra på Veumalléen asylmottak i utkanten av Fredrikstad. Utenfor laver den tunge snøen ned. Blikket som møter oss er usikkert og virker trett.

Med bøyd hodet geleider Ahmed oss  langsomt og stille gjennom endeløse lange gulaktige korridorer hvor murpussen flere steder løsner. En spesiell stram lukt treffer oss.  Ryggen til Ahmed er lutet. Ahmed snakker ikke. Han holder hånden sin inntil veggen hele den lange veien til døra hvor han bor sammen med familien sin.

Familien som ønsker oss varsomt velkommen er Ahmeds søster Sara, 7 år, mamma Avin med vesle Liya på armen og pappa Mohammed.

Søsknene tilhører en av de mange familiene som lever i juridisk ingenmannsland. De voksne er asylsøkere uten identitetspapirer. Familien Marad får ikke bo i Norge, og er heller ikke kastet ut av Norge ennå. Ti år er gått siden flukten fra Irak. Etter et par år i Danmark håper de fremdeles på muligheten til en framtid i Norge. Siden 2008 har familien levd i hva Mohammed kaller et ”åpnet fengsel”, uten annet å bruke tiden på enn å bekymre seg. Situasjonen sliter voldsomt, vi orker ikke, men for barnas skyld må vi holde ut, sier han.

– Barna våre har ingen rett til videreutdanning, ingen rett til annet enn akutt legehjelp. Med kun teoretisk mulighet for oppholdstillatelse, lever de langt under fattigdomsgrensen dag ut og dag inn. År etter år i uvisshet, uten tillatelse til å arbeide.    – Hadde vi kunnet reise tilbake, ville vi ha gjort det. Det går ikke. Det kan aldri bli bra, sier Mohammed ettertrykkelig. Etter å ha lært seg norsk, fikk han i 2005 jobb på en restaurant i Mysen. Etter tre år fikk han ikke lenger arbeidstillatelse, og avslag på opphold for seg og familien. – Jeg kontaktet UDI samme dag. De forsto situasjonen, men kunne ikke gjøre noe. I stedet for å arbeide, betale alt selv, bo i egen leilighet, betale skatt, må vi leve på 6000 kroner i måneden, forteller han.

I det lille rommet på asylmottaket sitter Sarah og Ahmed tett inntil mamma og pappa. Liya på syv måneder sover tilsynelatende bekymringsløst på armen til mamma.

Sarah er invitert i bursdag i dag. Jentebursdag i 2. klasse. Mamma Avin pynter henne med rosa spenner i det lange brune, vakre håret. Stolt viser hun fram en innpakket bursdagsgave med et hjemmelaget, fargerikt bursdagskort. Hver gang det banker på døra, stiger angsten og redsel for hvem det kan være, men i dag vet familien at Sarah blir hentet av en skolevenninne. En av de ytterst få gangene noen kommer til Veumaléen mottak.

– Vi har aldri besøk av noen, forteller mamma Avin med en sår, trist og stille stemme. Vi har heller ikke kontakt med andre her på mottaket, det er så mange bånd som har blitt brutt hvisker hun mens hun unnskyldende tørker stille tårer fra et så trist, så trist ansikt. Ingen hulking, bare stille gråt.

Til byen reiser hun aldri. – Det er vanskelig å ta med barna til noe jeg ikke kan gi dem. Jeg vet de har ønsker som andre barn, noe jeg ikke kan gi dem. Utilstrekkeligheten hos familien Marad er til å ta og føle på.

Sarah kommer blid og fornøyd fra bursdagen. Ivrig forteller hun at hun klarte en bursdagslek og var aller, aller først. Hennes glede blir imidlertid brutt av den stille, såre stemningen i rommet. Samtalene ….. om bursdager. Både hun og Ahmed har bursdag om sommeren. I juni. Med hviskende stemme forteller Ahmed at han har vært i bursdag noen ganger. Selv har han en gang hatt et eget bursdagselskap. I fjor. – Jeg hadde invitert alle guttene i klassen. Det kom to.

Fra en liten mørkebrun kommodeskuff plassert i hjørnet henter Sarah stolt en liten bok, en fargeleggingsbok hun fikk i julegave av en klassevenninne. Den fineste gaven hun har fått – Jeg liker så godt å fargelegge, sier hun og viser oss ivrig hver eneste side i boka.  Hennes høyeste ønske er å få en fargeleggingsbok til – Da kan jeg fargelegge mye da, smiler Sarah.

Ahmed  har ingen ønsker. Alle guttene i klassen har dataspill og mobiltelefon, men jeg vet at jeg ikke kan få det, sier han og ser usikkert på mammaen sin. Vi skjønner at Ahmed er gammel nok til å forstå.

– Jeg er aldri glad, sier han. Ahmed har vært glad før. Da pappa hadde jobb var alt mye bedre. Den gangen Ahmed fikk leker og kunne leke sammen med de andre barna. Den gangen Ahmed var glad.

Ahmed forteller selv at han gråter mye. Han forteller læreren sin om at han er redd når han ser politiet. På mottaket er det vanskelig å sove. Mange ukjente lyder og stemmer holder han og familien våken. - Hvis det banker på døra, tror jeg det er politiet som kommer og henter oss. Henter oss og sender oss tilbake til Irak. Et land som for han og Sarah er totalt fremmed. Et land han aldri har vært i, et land han ikke har kjennskap til.  – Sarah og jeg er norske, sier han. Vi snakker bedre norsk enn kurdisk.

Det enkle, ovale, lille bordet vi sitter rundt er dekket av frukt og kjeks. Penger fra mottaket mammaen fikk til vi skulle komme. Da vi reiser oss for å ta farvel, står det samme fruktfatet på bordet. Dekket med like mye. Urørt.
-Vi håper på et mirakel, men kan ikke gjøre annet enn å vente, sier pappa Mohammed mens vi pakker sammen. Ahmed stikker sine bare føtter inn i sine lyseblå badesandaler, klar til å geleide oss ut. Med tunge skritt, like lutet i ryggen holder han den spinkle hånden inntil veggen gjennom korridorene, nedover  trappene. Flere beboere på Veumaléen asylmottak har våknet til en ny dag. Ukjente lyder, lukter og farger møter oss i det vi ettertenksomt forlater familien Marad i den nedlagte såpefabrikken utenfor allfarvei i byen Fredrikstad.